tirsdag 31. desember 2013

Leseåret 2013

Siden 2012 blei så bra leseår, tenkte jeg å fortsette å lese mye i 2013. Planen var å nå 30 romaner i løpet av året. Med litt småjuks med korte bøker i romjula, nådde jeg målet. I dette innlegget vil jeg oppsummere litt og kåre topp tre av det jeg leste.  Mange av bøkene jeg leser i løpet av et år, er jo knytta til virket mitt som Norsklærer. Jeg vil holde meg oppdatert, og jeg har et stadig pågående prosjekt og en ambisjon om å finne rett bok til rett leser for å få ungdom hekta på bøker. Litt iallfall. Som vanlig har det derfor blitt noen ungdomsbøker i år, eller bøker for unge voksne, er vel mer rett karakteristikk. Jeg oppdaga John Green og hadde stor glede av Looking for Alaska spesielt.

Sommeren bar preg av at jeg pløyde gjennom Jo Nesbøs forfatterskap. Jeg leste Flaggermusmannen i fjor, og fra juni til oktober leste jeg de siste ni. Krimsjangeren vokser på meg altså. Det er ikke lenge siden jeg sa at jeg aldri leste krim. Ifølge det jeg har loggført på bokelskere.no, så har jeg lest 24 krimromaner (og da har jeg sikkert glemt noen). Så jeg kan nok ikke påstå jeg har noen krimaversjon. Det var veldig OK å lese Harry Hole sammenhengende. Jeg irriterte meg litt enkelte ganger over forklaringer på hva som hadde skjedd i forrige bok, men det var jo fordi den forrige var avslutta kun timer før for mitt vedkommende. Jeg gleder meg til å ta fatt på ny krim. Jeg skal lese Jussi Adler Olsen i 2014, har jeg tenkt. Og så må jeg jo lese den neste Nesbøboka som kommer i mars.

Et annet interessant forfatterbekjentskap fra 2013 var Henrik Langeland. Både Verdensmestrene og Hauk og due leste jeg med stor glede. To av mine norske favorittforfattere, Tore Renberg og Nikolaj Frobenius kom med nye bøker som selvsagt ble slukt.

Jeg ser på bokelskere.no at jeg har gitt mye terningkast 4 i år, men noen romaner har pekt seg ut som over gjennomsnittlig. Dette er bøker jeg har lest i år, og altså ikke nødvendigvis nye bøker. Disse lest i 2013 vil jeg anbefale:



  • Jakob Ejersbo: Revolution
    • For dem som ikke har oppdaga denne forfatteren som dessverre døde ung, har de spennende leseropplevelser i vente. Ejersbos to første i denne trilogien likner ikke noe annet jeg har lest. Jeg likte også godt  å lese denne på dansk. 

  • Carl Frode Tiller: Skråninga
    • En fryktelig bok egentlig, men veldig veldig velskrevet. Jeg leste Innsirkling- bøkene med stor interesse, og denne romanen holdt definitivt det nivået. Det er spennende når man som leser blir lurt og må gruble over hva som egentlig er reellt, denne boka er slik. 

  • Stig Sæterbakken: Ikke forlat meg
    • Denne leste jeg på anbefaling fra en elev, en liten og også ganske fæl bok som er skrevet baklengs, den starter med slutten. Det blir også litt som hos Tiller her, ting er ikke slik de ser ut som. Bøker som utfordrer leseren, er interessante. 


  • Tore Renberg: Vi ses i morgen
    • Hvor kult er det ikke å ha egne spillelister til hver av hovedkarakterene i en roman? Renberg har gitt et supplement til romanen på Wimp. Det var en ny opplevelse å lese og å lytte til musikken som utvida forståelsen og oppfattelsen av karakterene. Det er egentlig en litt sær bok Renberg har skrevet om et lite og spesielt miljø i Stavanger. Men språket og miljøet virker så troverdig, om enn veldig brutalt. Etter å ha blitt litt lei av Jarle Klepp, synes jeg det var godt å lese noe nytt fra Renberg. 

  • Henrik Langeland: Verdensmestrene
    • Denne synes jeg er i klasse med Saabye Christensens oppveksskildringer. Rammefortellingen med Oddvar Brås stav funker veldig godt, og det er interessante karakterer vi følger i denne boka. Jeg gleder meg til å lese mer av Langeland

Disse forfatterne ønsker jeg å lese  i 2014
  • Alice Munro
  • Roy Jacobsen (som jeg har et ufortjent (for ham altså) ambivalent forhold til)
  • Joyce Carol Oates
  • Henrik Langeland (Nå må jeg omsider få lest Francis Meyer og Wonderboy!)
  • Jussi Adler Olsen
Mål: 30 romaner i 2014! 


tirsdag 10. desember 2013

Vi har et holdningsproblem

"Johanne, kan du ikke bare en gang for alle overbevise oss om hvorfor det er lurt å lære nynorsk" spurte en elev meg en norsktime i høst. Vi jobba med språkhistorie, og jeg liker jo utfordringer -så jeg presenterte det jeg tenkte var holdbare og gode argumenter. For å gjøre en lang historie kort, så gikk ikke elevene til pause etter den timen. Diskusjonen ble svært opphetet. Jeg blei kritisert av elevene for å argumentere usaklig, og timen endte med at jeg gjorde en analyse av min egen argumentasjon. Så fikk vi i det minste inn litt retorikk da.. (Jeg hadde både misbrukt etos og argumentert med litt for voldsom patos - så jeg var langt på vei enig i kritikken). Kort sagt - det gikk ikke så bra med den overbevisninga.

Og nå undrer jeg meg - hvorfor blir det så dårlig stemning? Hvorfor blir det sånn kamp? Hva er egentlig nynorsksidemålet sitt problem? I 2006 leverte jeg en hovedfagsoppgave der jeg tok for meg allmennlærerstudenters yrkesetiske og personlige holdninger til det å skulle ut i skolen og undervise i nynorsk som sidemål. Jeg har altså i flere år hatt en teori om at vi har et holdningsproblem når det gjelder sidemålsundervisningen. Men holdningsproblemet ligger nok først og fremst ikke hos læreren, men hos eleven. Og hva gjør vi egentlig med det? (Jeg vil presisere at jeg skriver om nynorsk som sidemål i skolen her, både når jeg bruker begrepene "sidemål" og "nynorsk").

Nynorsk har fremmedspråksstatus
De siste åra har elevene bedt meg om å heller lære dem samisk, et annet fremmedspråk eller mer engelsk i stedet for nynorsk. Nynorsk er lettere enn det de nevner! Påstanden min er at norske elever ikke først og fremst er late, men de har en sterk motstand mot å lære nynorsk. Og jeg mener at denne motstanden er det største hinderet for at de får dette til. Veldig mange elever har dårlig selvtillit når det gjelder nynorsk. Mange mangler både vilje og motivasjon til å jobbe med sidemålet sitt.  Men hvor går det galt? Vi kan legge skylda på enkelte politiske partier, så klart. Vi kan legge skylda på foreldre som ikke liker nynorsk. Men skyldplassering får oss ikke videre. Hvordan kan vi jobbe med dette? Hvordan kan vi motvirke at elevene ser på nynorsk som et fremmedspråk?

Her vil jeg skyte inn at sidemålsaka etter min mening generelt har fått en noe stemoderlig behandling av kunnskapsdepartementet de siste åra. Det at sidemål har blitt trekkfag og at stadig flere skoler får innvilga forsøk med kun én skriftlig karakter i norsk peker på en tendens. For meg ser det ut som om man prøver å gradvis utfase faget sidemål, men på en litt subtil måte. Og da spør jeg: Hva slags holdning skal eleven da sitte igjen med til sidemålet? Når eksamen og egen karakter ikke er nødvendig lenger, så kan man lure på om KD mener at sidemål er nødvendig? Det sendes ut et uheldig holdningssignal som ikke hjelper faget på noe vis.

 Må nynorsk legitimeres?
Hva gjør jeg konkret i norsktimene? Jeg har for lengst slutta å legitimere faget med det at eleven en gang i fjern framtid skal måtte svare på offentlige brev på nynorsk. Vi har utmerkede oversettelsesprogrammer som kan håndtere slikt. Og må vi egentlig legitimere alt? Jeg har prøvd å si til elevene mine at jeg aldri har hatt bruk for det jeg lærte om plateforskyvninger i geografitimene. Det er mye man lærer, som man ikke får direkte bruk for (Men det var altså her jeg blei beskyldt for å være usaklig). Imidlertid er det pussig at elevene krever en legitimering av  det å skulle lære nynorsk i mye større grad enn de krever det i forhold til andre fag. Akkurat nå lærer jeg tyskelevene mine ord om jul på tysk. Jeg vil jo tro at de færreste av dem får bruk for det såfremt de ikke er i et tysktalende land i jula eller vil sende en julehilsen til en tysktalende person de kanskje blir kjent med. Men de stiller ingen spørsmål ved det.

Mine to viktigste argumenter for at vi skal lære begge de norske skriftspråka er a) dannelse og b) bedre og klarere formuleringsevne. Men det selger ikke altså! Vi appellerer ikke til elevenes holdninger ved å forsøke å legitimere faget. Vi treffer heller ikke ved å lese Halldis Moren Vesaas og Tor Jonsson med kraftig innlevelse. Lyrikk ER pent på nynorsk, men lyrikk gjør heller ikke susen .

Veien videre
Det er ikke nok å la alt "det morsomme" foregå på nynorsk - da synes elevene ofte at det morsomme blir kjedelig, nemlig. Jeg har forsøkt å være kreativ, jeg har prøvd  å la elevene skrive mest mulig på nynorsk. Jeg underviser lite i grammatikk. Men jeg har ikke klart å endre en negativ holdning til nynorsk hos en klasse hittil. Og jeg synes at dersom vi skal fortsette å undervise i to skriftspråk, så må vi gjøre noe med dette problemet. For akkurat nå, så er det ganske slitsomt å være både sidemålslærer og sidemålselev, skal jeg si dere!

Jeg leser barnebøker på nynorsk for ungene mine uten å tematisere det språklige - og de reagerer jo ikke. Treåringen går og synger på følgende sangtekst "Lussekatt og peparkake, alle saman skal få smake - for no kjem Lucia her, sjå på kransen som ho ber". Det er verken vanskelig eller håpløst for norsk bokmålsungdom å lese eller å forstå nynorsk. Påstanden min er  at det ikke er så krevende å skrive det heller. Men vi er skikkelig strenge, vi norsklærere. Jeg leste nylig en roman der jeg fant ganske mange nynorskfeil, faktisk. Mange feil jeg ville kommentert med rødstrek og kommentarer som "dobbel bestemming" og "lite samsvar i verbbøyinga".

Kan en løsning være å lempe litt på kravene til nynorsk? Jeg mener når forlagene slipper gjennom "følelse" og "tomhet", hvorfor kan ikke vi norsklærere gjøre det? Den nye rettskrivingsreforma er streng, strengere enn før. Jeg likte personlig bedre at mer var tillatt. Da kunne nynorsk nærme seg østnorsk. Jeg skreiv sjøl "har skrivi" i stedet for "har skrive", og jeg sutrer faktisk over at det ikke er lov lenger. Kunne vi ha konsentrert oss om "jeg", "ikke", "man" og "kvisleis"? Kunne vi luka bort svenske ord, men ellers vært litt greiere? Kan det være en vei?

Jeg drømmer om å ikke møte en motstandsvegg i klasserommet hver gang elevene skal skrive på nynorsk. Men hvordan kan vi rive den veggen? Forslag?





torsdag 5. desember 2013

Å jobbe målretta som lærer.

I går så jeg at denne artikkelen fra Klassekampen deles på sosiale medier. Folk nikker til pappaen som er opprørt over at sønnen får grusomt mange mål å forholde seg til. Jeg føler for å nyansere litt, for jeg jobber med å gi elevene mål, jeg - og jeg tror faktisk det egentlig er en god ting.

En ting er dokumentasjonskravet i denne bransjen. Vi lærere snakker mye om at det er urimelig høyt, og til en viss grad er jeg enig i det. Samtidig ser jeg det egentlig ikke som noen ekstra belastning (OK, nå banner jeg i kirka) fordi jeg må jo strukturere og planlegge undervisninga i forhold til kompetansemålene. Jeg må finne ut hva som skal vurderes og på hvilken måte. Jeg har vært lærer i 11 år nå, og jeg snur faktisk ikke bunken.


Her er et utsnitt av arbeidspulten min på skolen. Disse arka er viktigere enn læreboka. For det første så endres jo læreplanene fra tid til annen, og for det andre så blir jeg aldri ferdig med å lese kompetansemåla, med å tolke dem. Men vi må skille mellom hva vi jobber med og hva vi publiserer til elever og foreldre.  Jeg mener at på barnetrinnet, så er kun enkle læringsmål nødvendige. Denne uka står det for eksempel på min sjuårings læringsplan (norsk): "Jeg kan skrive bokstavene U, u og J,j med løkkeskrift". Det er et konkret og fint mål. Men når man er elev i videregående skole, mener jeg det er OK med både kompetansemål og læringsmål. Det sagt, mener jeg at man ikke skal jobbe med så fryktelig mange mål i hvert fag på en gang. Og hvis hvert kompetansemål brytes ned i tre-fire læringsmål, ja, da skjønner jeg pappaen.

Læringsmåla er jo en hjelp til å forstå hva kompetansemåla dreier seg om. Så egentlig "trenger" man jo ikke bry seg om kompetansemåla hvis disse er brutt ned i læringsmål.

Men trenger man mål da? Læreren gjør det i arbeidet med å presentere faget. Jeg mener også at elevene gjør det. Og da mener jeg ikke at de trenger side opp og side ned på læringsplattformen, men de trenger klargjøring av hva de jobber mot. I videregående jobber vi ofte mot en prøve eller en vurdering, iallfall i mine fag som er norsk og tysk. Og det er fint for elevene å kunne se hva som er målet. Ideellt sett bør vi også vise eksempel på hvordan de kan nå målet. Jeg har blogga om det her.

Helt uenig med Lars Risan er jeg imidlertid ikke: Jeg mener at når vi snakker om "kjennetegn på måloppnåelse" eller vurderingskriterier, så trenger vi å snakke elevenes (og foreldrenes språk). Vi må jobbe med begrepsbruken - samtidig er begreper som "korrekt tegnsetting" lettere å ty til enn "Sette komma og punktum på rett plass" fordi det er mer nyansert - og det får plass i en rubrikk. Men når skal vi forvente at elevene forstår begrepet "tegnsetting" og hva det innebærer? Hva står der for dokumentasjonens skyld og hva skal hjelpe elevene til å bli bedre? Dette er jo egentlig kjernen i denne saken - dokumentasjon eller verdi. Vi må finne ut hvilke mål som har verdi for elevene og hvilke som ikke har det. Men jeg er glad jeg har kompetansemåla i faget lett tilgjengelig på jobb, for de trenger jeg. Og jeg tror også eleven trenger dem, men han trenger ikke minst vår forenkling og fortolknig av dem.