Om karakterreduksjon i norskfaget

Denne vårterminen setter jeg ni karakterer på hver av de 30 VG3-elevene mine. Det betyr ikke at de vurderes ni ganger, de vurderes mye mer, fordi jeg også selvsagt driver underveisrespons både på skriftlig og muntlig arbeid. Det er på høy tid å diskutere antall karakterer i norskfaget. Elevene lærer ikke mer av å bli vurdert mange  ganger. Og både lærere og elever blir slitne av jaget etter "å få nok grunnlag".

"Et snedig forsøk på å argumentere for valgfritt sidemål" kaller Noregs Mållag vår skoles henvendelse til UDIR om vår utfordring med nynorsk oversettelsesprogram. Jeg vil forklare hvorfor det absolutt ikke er det, men jeg må starte med å gjøre rede for utfordringen.

I skolesammenheng er plagiat og bruk av oversettelsesprogram to ting som anses som fusk i prøvesammenheng. Det er to vidt forskjellige ting. Plagiat kan som regel påvises, bruk av oversettelsesprogram er mer komplisert å "bevise" bruk av. Når oversettelsesprogrammet kun finnes i nettversjon, er det greit i prøvesammenheng å forhindre bruken av det. Men når det kan lastes ned, byr det på litt større utfordringer. Vi kan selvsagt la elevene skrive for hånd, og det gjør vi. Men det byr igjen på praktiske utfordringer som at de ordbøkene elevene får gratis på skolen, er digitale.

Noe av den store forskjellen mellom ordbøker og digitale oversettere er at oversettelsesprogrammene bøyer ord, og du trenger ikke å vite grunnformen til ordet. Hvis du skal skrive "kjørte" på nynorsk så trenger du ikke å slå opp "køyre" først for så å velge riktig form. Du taster bare inn "kjørte" og får opp "køyrde", enkelt og greit. Så selv bruk av oversettelsesprogrammet til enkeltord er egentlig problematisk. Mange elever tror at det er greit. Men skal jeg sitte og vurdere det arbeidet en maskin har gjort? Skal jeg vurdere elevens evne til å dobbeltsjekke om programmet fungerer godt nok?

Det sagt byr dette programmet selvsagt på mange gode pedagogiske muligheter. Og vi norsklærere bør definitivt ta dette i bruk i undervisninga. Utfordringa er - hva skal vi vurdere? Og hvor går grensa mellom "lovlig"  og "ulovlig" bruk av oversettelsesprogram i vurderingssituasjoner. Skal det være greit på ordnivå? Jeg ønsker en diskusjon om hvordan vi skal forholde oss til det.

Jeg er ikke mot vurdering i sidemål, snarere tvert om. Jeg mener at det å beherske to målformer gjør oss mer språkbevisste og språkkompetente. Men er det hensiktsmessig med to separate karakterer? Forskjellen i det vi vurderer i hovedmålskarakteren og sidemålskarakteren, er kun elevens evne til å uttrykke seg på sidemålet sitt. Elevene skal ellers beherske nøyaktig de samme kompetansemåla, men i to ulike målformer.  Jeg er spent på resultatene av forsøket med en karakter i norsk. Jeg er ikke så sikker på om Noregs Mållag egentlig har noe å frykte. Jeg håper og tror at sidemålsopplæringa også er godt ivaretatt til tross for karakterreduksjon.

Norskfaget bærer preg av mye vurdering, men driver vi nok med vurdering for læring? Jeg tror vi har for lite rom for prosessorientert arbeid og formativ vurdering nettopp fordi vi har tre karakterer å sette. En reduksjon til to mener jeg ville vært en fordel - også for sidemålet. Jeg tror Noregs Mållag må ha litt mer tillit til oss norsklærere. Vi vil ikke sidemålet til livs. Vi vil ikke redusere sidemålet til et valgfag i skolen. Men vi vil ha mer tid til å jobbe hensiktsmessig med sidemålet, vi vil ha mer tid til læring.

En ikke-gamende lærer på tynn is

Da jeg var 14-15 år fikk vi PC. Bestefar jobba i IBM og skaffa mor og far en "god deal" på en svær sak. Det søstrene mine og jeg brukte denne PCen til, var selvsagt å spille. Vi spilte Snake, Pac Man, Frogger (veldig mye Frogger - dere veit den frosken som skal over veien uten å bli påkjørt av biler) og Golf. (Det der Golfspillet var en tålmodighetsprøve, det var nesten umulig, men vi holdt på likevel).

Så spilte jeg ikke mer før for et par år siden da jeg oppdaga Wordfeud og Candy Crush. Begge spillene ble jeg lei av uten å gidde å lete opp nye. Jeg har tre barn på 10, 8 og snart 5 som spiller blant annet Minecraft og Fifa, men jeg må vel si jeg har bortimot null erfaring. Så dro jeg på NKUL og hadde (som vanlig) meldt meg på foredraget til Gulleplevinnerne. Jeg vurderte faktisk å droppe dette foredraget da jeg hørte at det skulle handle om spill i skolen. Ikke noe for meg, har jeg tenkt! Men så bestemte jeg meg for å høre, og jeg ble altså veldig inspirert!

Hele mandag (2. pinsedag) satt jeg og forsøkte å spille spillet The Stanley Parable. Jeg brukte nesten to timer bare på å finne ut hvordan jeg skulle bevege personen framover og bakover i spillet - til tross for at jeg hadde lest denne artikkelen der det står helt klart og tydelig..

Det gikk uvanlig smått, tiåringen måtte også hjelpe meg litt. Men omsider så jeg poenget med spillet og tenkte at OK - vi prøver.

I dag har vi spilt dataspill i norsktimen. Jeg bevega meg langt utenfor komfortsonen for å si det sånn, her hadde jeg IKKE kontroll. Jeg tenkte at jeg bare må se hva som skjer, og så får jeg koble på en kontekst underveis. Jeg gjorde som skissert i artikkelen over, delte inn i grupper på fire og lot dem spille etter tur. Etter hvert begynte elevene å Google for å teste ut ulike ting. Jeg observerte hvordan de forholdt seg til ulike beskjeder i spillet, når de ble usikre og når de var sikre på hva de skulle gjøre.

Jeg syntes det imidlertid var vanskelig å spontant snakke om spillet som tekst og stille elevene gode spørsmål - rett og slett fordi dette er en uvant tekst for MEG, og jeg merka at jeg trengte mer tid på å fordøye spillet og skape den faglige relevansen. Så timens faglige innhold blei ikke godt nok i mine øyne - i denne omgangen. Men jeg hadde jo egentlig bare greid å spille en bitteliten del av spillet, elevene greide på kort tid å åpne deler av det som jeg ikke hadde sett. Dessuten går det fort når drevne gamere spiller, de "leser" en sånn tekst mye raskere enn andre tekster. Det var jeg faktisk ikke forberedt på.

Jeg synes The Stanley Parable var et interessant og "ufarlig" spill for en voldspyse som meg. Men jeg tror også at det hadde vært en fordel for meg å kjenne bedre til ulike typer rollespill (heter det det? jeg aner jo ikke!) i forkant av dette spillet for å forstå hvordan spillet kommenterer andre spill. Vi dumpa innom Minecraft i dag i TSP, og DET veit jeg jo hvordan ser ut. Det sitter litt inne for meg å bruke tid på dataspill, og jeg trenger definitivt tips!

Så for å konkludere så tror jeg at det kan være greit å bruke tid på å "lese" dataspilltekster, og for elevene kan det være nyttig og interessant å få et annet perspektiv på dataspillet. Jeg tror ikke norsktimen var bortkasta, men jeg veit at jeg må lære mer.

Takk til Aleksander Husøy og Tobias Staaby som inspirerte meg til å teste ut dette!

Fem grunner til at jeg liker at elevene mine bruker hybrid-PC og jobber digitalt.

Mine VG1-elever har i år deltatt i et forsøk med heldigital skolehverdag. De har i stedet for vanlig skole-PC hatt en mindre hybrid-PC, altså en PC med touchskjerm og avtagbart tastatur.  Jeg har lyst til å kort fortelle om hvorfor jeg synes dette fungerer bra!

 

1. Vi kommer raskt i gang med timene og mister ikke tid.

Elevene mine har alle notatbøker og lærebøker samla på ett sted, nemlig i Pcen sin. Vi har i år brukt Brettboka i alle fag. Og dermed slipper vi forsinkelser ved at elevene har glemt bøker i skapet eller ikke har med seg notatbøker. Pcen lader de om natta hjemme, så de går sjelden tom for strøm. Nødvendig utstyr til timene er jo stort sett bare den lille Pcen.

2. Hybrid-Pcen mer mer fleksibel enn en vanlig PC.

Jeg liker kjempegodt at elevene kan ta skjermen av tastaturet og legge Pcen ned. Den er dessuten så liten at jeg helt fysisk ser elevene bedre. De kan ikke "gjemme seg bak" skjermen i like stor grad som når PCen har vanlig størrelse. Likevel oppleves ikke Pcen som for liten, for elevene har jo touchfunksjon og forstørrer kjapt det som evt. står med for liten skrift. Og Touchfunksjonen er dessuten veldig kjekk når de jobber med lærebøkene. Det å kunne forstørre, markere og ta notater er det veldig fint å ha muligheten til studieteknikkmessig. Selvsagt kan man også gjøre det på en vanlig PC, men det er enda lettere med touchskjerm, synes jeg. Det at formatet er lite, gjør at elevene lett kan ta den med seg rundt og bruke PCens kamerafunksjon for eksempel.

 

3. Elevene har alt samla på ett sted.

I år har vi brukt Onenote og Brettboka i alle fag. Elevene opplever at de ikke mister notater og at de raskt kan søke opp informasjon de har behov for. Pcen blir først og fremst et redskap for å lære, ikke for å bli underholdt.

 

4. Elevene lærer seg å holde fokus i digitale omgivelser.

I studier og arbeidsliv senere vil elevene møte digitale fristelser. Mobiltelefonen er med overalt, og de skal forsøke å unngå å skli ut på Facebook eller nettaviser når de strengt tatt skal fokusere på å lese til eksamen. Derfor trenger skolen å hjelpe elevene til å lære å konsentrere seg selv når de har PC med åpent nett tilgjengelig hele tida. Jeg er positivt overraska over hvor bra dette faktisk går. Men lærerne har selvsagt også hatt ekstra fokus på akkurat dette i år. Likevel tror jeg at elevene opplever at det at Pcen er oppe nesten hele tida, tvinger dem til å holde fokus. Jeg opplever det faktisk annerledes med de elevene som bruker PC mer sporadisk i skoletimene. For disse elevene  kan det være lettere å la seg friste av andre og mer underholdende sider enn itslearning når først PCen tas i bruk.

5. Elevene blir bevisste på hvordan de lagrer, deler og systematiserer. 

På vår skole har vi vært nysgjerrige på Onenote en god stund, men først prøvd det systematisk ut med elever i år. Erfaringene mine er veldig positive. Elevene er opptatt av å synkronisere mot sky, de deler gjerne blokker eller notater når de jobber sammen. De har hatt en veldig positiv utvikling med å opprette gode systemer i notatblokkene sine. Generelt har de blitt mer fleksible digitalt. De har lært mye om hvilke muligheter som finnes for å utnytte det digitale til læring og lagring av stoff de vil ta vare på. Og de har blitt bevisste på hvilke notater det er nyttig å bevare. Samarbeid  med medelever dokumenteres enkelt i en delt blokk eller et delt dokument. Når de har lært seg Onenote, skjønner de greit prinsippet bak andre liknende verktøy som Google docs. I det hele tatt har de lært seg å være digitalt fleksible.

Jeg mener at digitale ferdigheter er viktig,  og at vi ved å legge til rette for også det digitale i de ulike fagene, kan hjelpe elevene til å bli digitalt smartere samtidig som de kan lære på en god måte uten å bli distrahert.

 

 

 

Samarbeidslæring - bruk av spørsmålskort

Lærerlivet er stort sett veldig fint. Jeg stortrives i jobben min! Imidlertid har jo også jeg gode og dårlige dager på jobb. I dag skal jeg fortelle om en god dag på jobben.  Jeg blir nemlig i utrolig godt humør når  elevene jobber så ivrig og engasjert at de glemmer tida.

 Men før jeg forteller om hva som skjedde i klasserommet, så må jeg ta et skritt bakover. Jeg starta å jobbe i skolen i 2002, i Akershus fylkeskommune. På den tida var den en satsing i fylket på samarbeidslæring. Så i løpet av de tre-fire åra jeg jobba der, deltok jeg på ganske mange kurs. Det var kjempeinspirerende og jeg har alltid senere hatt de teknikkene med meg i timene, i varierende grad så klart. De fleste elevene mine blir iallfall godt kjent med instruksen: "Sett dere i grupper på fire og gi hverandre tall fra en til fire."

Men så er det perioder hvor jeg glemmer det litt. Og så er det perioder hvor jeg blir veldig tradisjonell og tenker at det er mye fagstoff som skal gjennomgås - så det er best at jeg foreleser sånn at jeg vet at de har "fått" undervisningen. Jeg har såpass selvinnsikt at jeg vet at disse forelesningene egentlig kun funker når jeg er skikkelig engasjert og klarer å være en god historieforteller samtidig som jeg fatter meg i korthet. Og sånn er det jo ikke alltid. Dermed blir jeg ofte litt skuffa når jeg har "gitt" masse undervisning og ser på tekstene eller prøvene at stoffet neimen ikke blei "overført" denne gangen heller.

Og når man føler at man har kjørt seg fast litt, må man jo bare forsøke å finne gode løsninger. I nettopp denne mørke stunden lyste "Kagan cooperative learning" opp på skolens bibliotek en dag jeg var innom. Mer om Kagan kan dere lese her http://www.kaganonline.com/index.php

Jeg leste og bladde og kasta meg selvsagt over det konkrete.

Situasjon: Tysk siste time torsdag Vg2. Rammebetingelser: Ofte ganske slitne elever, trangt og uryddig klasserom med nokså dårlig inneklima.

Elevene hadde brukt mesteparten av timen til å forberede seg til heldagsprøva som er rundt hjørnet. Jeg hadde gått rundt og veileda. Mange jobba godt, men noen kom aldri i gang. Når det var 20 minutter igjen av timen (kritisk tidspunkt - hvis jeg setter i gang med ny aktivitet da, blir de ofte litt for fort ferdige - og så  må jeg hale ut de siste ti minuttene med et eller annet, eller jeg sender dem tilbake til forrige aktivitet = dårlig slutt på timen. Denne gangen hadde jeg forberedt aktiviteten "Quiz-quiz-trade" som foregår sånn at hver elev får et kort med et spørsmål. Først må han finne svaret på spørsmålet (i denne prosessen kan alle hjelpemidler inkludert å spørre lærer brukes). Så reiser elevene seg og finner en annen elev. Elev A stiller elev B sitt spørsmål - Elev B svarer. Hvis han svarer feil, må elev A hjelpe ham, veilede og gi hint. Når B har svaret eller har forstått svaret på oppgaven, stiller han sitt spørsmål til A. Når de er ferdige, bytter de kort og fortsetter til en annen medelev. Da det var ett minutt igjen av timen (Jeg gjentar - siste time torsdag!), var elevene fremdeles i fullt arbeid med spørsmåla. Denne gangen brukte jeg grammatiske fenomener som "spørsmål" - Hva må du huske på med verbene når du skriver setninger i perfektum? Eksempel: Er hat einen Freund getroffen.

 Forskjellen på aktiviteten her og den som hadde foregått tidligere i timen, var at alle elevene var aktive samtidig. Og alle ble ekspert på sitt kort, og etter hvert stadig nye kort. Denne øvelsen skal jeg bruke mer! I tysk kan jeg lage glosekort. I norsk kan jeg skrive fagspørsmål - kanskje spørsmål knytta til en tekst også. Men spesielt godt egner jo dette seg til fagstoff som skal pugges. Jeg tror også det er lurt at elevene beveger seg litt og snakker med elever de vanligvis ikke snakker så ofte med.

 

Når 21 elever er aktive samtidig helt på slutten av en siste økt, da er jeg godt fornøyd og tenker at jeg har en fin jobb. 

 

 

 

 

 

Digitale spor, gode rutiner og mer aktive elever

I år har jeg vært så heldig at skolen har sendt meg både til Bergen på itslearnings brukerkonferanse og til Trondheim og NKUL. Det er noe eget med sånne konferanser der man treffer og hører på folk som er glødende opptatt av god bruk av IKT i skolen. Man er på en måte i en slags boble der alle er enige om de samme gode ideene. Så gjelder det å forsøke å dele og formidle og spre entusiasme for dette hjemme på skolene. 

Etter å ha vært på disse to konferansen tenker jeg at jeg er på rett spor når det gjelder bruk av IKT i skolen, men at jeg bør justere og tydeliggjøre egen praksis enda mer. Jeg har fått gode ideer, noen konkrete og noen litt mer abstrakte. Jeg skal forsøke å sortere dette litt her.

På itslearningkonferansen tidligere i vår holdt jeg et innlegg om bruk av itslearning i språkfag. I arbeidet med å lage denne presentasjonen forsøkte jeg å tenke grundig gjennom hvorfor jeg gjør de tingene jeg gjør i klasserommet noe som resulterte i opprydning både i egne timer og i eget hode. Det blei noen uker med mer tenking enn vanlig rundt planlegging. (Det hang jo selvsagt sammen med at jeg grudde meg som ei bikkje og syntes det var kjempeskummelt å skulle snakke på en konferanse - men samma det - poenget var at det var nyttig).

Uansett - poenget mitt er at de refleksjonene jeg gjorde meg har blitt bekrefta gjennom det jeg hørte både i Bergen og i Trondheim. For det hjelper ikke å bruke wordle, Padlet, Kahoot, Gdocs og ulike samskrivingsverktøy dersom man ikke også har en smart plan og et mål. IKT i undervisningen trenger ikke være hokus pokus. Jeg har funnet ut at det beste er å la elevene gjøre mest mulig sjøl i timene, og at jeg veileder. Og når de skal jobbe digitalt, så kan de godt stresses på tid litt fram til de får gode arbeidsvaner og jobber godt uten at de "stikker av" til Netflix. I tida framover (neste skoleår fortrinnsvis) vil jeg forsøke å fokusere på gode rutiner, mer elevaktivitet og mer åpenhet på nett. Dette skal jeg forsøke å konkretisere.

GODE RUTINER:

Jeg har jobba med å gjøre timene forutsigbare. I tyskfaget har jeg systematisert undervisninga ved hjelp av omvendt undervisning. Elevene skal se grammatikkvideo og svare på spørsmål til denne til torsdagstimen. Og torsdagstimen formes av hvor de er i læreprosessen. Når elevene har forstått dette systemet, har arbeidet i timene blitt mer effektivt. De vet de får god tid og ikke blir avbrutt av gjennomganger eller korte aktiviteter. Fordi elevene svarer på spørsmål som kontinuerlig gir meg et hint om hvor de er i prosessen, så har jeg bedre muligheter til å veilede dem individuelt.

På NKUL snakka Trond Ingebretsen fra IKT-senteret om å nettopp starte timene med tester eller undersøkelser for å kartlegge og så "ta timen" derfra for så å avslutningsvis også teste/undersøke/reflektere over egen læring. Jeg har tidligere blogga om hvor glad jeg er i undersøkelsesverktøyet i itslearning. Jeg må minne meg selv på å bruke det enda mer enn jeg gjør. Det er lurt å hente rask informasjon fra elevene, og det gir meg masse å jobbe videre med slik at det kan foregå mest mulig læring i timene. Å bevisstgjøre elevene rundt egen læringsprosess tror jeg er enormt viktig. Jeg liker å evaluere resultater av prøver på denne måten også, for hvordan "tar" elevene vår vurdering? Med forutsigbare timer vet elevene mer hva som er forventa. Jeg har nok i litt for stor grad vært spontan og springende i iveren etter å prøve ut nye verktøy. Det skaper variasjon, men av og til tror jeg kanskje forvirringa er større en læringseffekten. Jeg liker bokser og systemer. (Det er jo en grunn til at jeg elsker tysk grammatikk!)

Systemtenkninga har ført til at jeg i år har tenkt mye på hvordan jeg kan bruke LMS på best mulig måte. Kort sagt ser det slik ut.

• Planleggeren brukes til langtidsplanlegging/periodeplanlegging. Her ligger embedda ting som er relevant for PERIODEN.
• Oppslag med ukeplan for neste uke legges ut på slutten av hver uke. I disse oppslagene har jeg evt. koblinger til sider/tester/ andre nettsteder som skal brukes denne UKA.
• Oppdatering av kalenderen/ lekseføring (og nå etter hvert synkronisering med Planlegger. Jippi!) I kalenderen lenker jeg også til aktuelle tester/oppgaver i itslearning. 
  

AKTIVE ELEVER

Jeg vil ha elever som jobber i timene mine, som glemmer tida fordi de blir oppslukt av arbeidet. (hah - hvem vil ikke det?) Jeg var på norskkurs i vår og lærte mer om bruk av skriverammer som skrivesenteret blant annet skriver om her. Åpne oppgaver kan oppleves som litt overveldende for de fleste av oss i blant - og skriverammer hjelper veldig godt til med å konkretisere arbeidet. For eksempel har jeg brukt skriverammer for at elevene skal planlegge et arbeid de skal vurderes i.

Her ba jeg elevene planlegge arbeidet med litterært program som er et kompetansemål i norsk på vg3. De skulle også med fokus på vurderingskriteriene tenke litt rundt hva som skulle til for å nå målet sitt: 

Dokumentene skulle de dele med hverandre for at de kunne gi hverandre noen ideer. Men å fokusere på vurderingskriterier i arbeidet med en oppgave, skapte motiverte og engasjerte elever som jobba effektivt med oppgaven.

Det er ikke alltid lett å få til høy grad av elevaktivitet - spesielt ikke når de får åpne oppgaver og kan bruke nett. Jeg har tror på å hjelpe dem med gode rutiner og vaner når de jobber digitalt. Ofte lar jeg elevene få kort tid på en oppgave som de egentlig kunne brukt lenger tid på. Jeg stresser dem også iblant med bruk av tidtaker for å få opp effektiviteten, setter på alarm etter 5 minutter. Men egentlig ønsker jeg jo å ikke gi dem tid til å surfe og sjekke Face. De trenger hjelp til å håndtere dette, samtidig er det viktig at elevene er på nett.

DIGITALE SPOR.

Ann S Michaelsen snakka på NKUL om å hjelpe elevene med å legge igjen digitale spor. Kvelden før gikk tilfeldigvis DENNE dokumentaren på NRK om det å bli googla. Jeg har blogga med elever noen ganger, skoleblogging skaper fine digitale spor. Jeg har virkelig tro på det å hjelpe elevene med onlineidentiteten sin. Hvem er du på nett? Hvordan vil du framstå for dem som ikke kjenner deg, men googler deg? Her har vi store muligheter til å hjelpe elevene med å skape seg en bra digital framtid. Jeg har legitimert blogging tidligere med at vi trenger å være der ute for at man skal forstå hva som egner seg og hva som ikke egner seg publisert. Hvilke bilder kan man poste? Hva kan man skrive? Kan man egentlig kopiere andres verk? Hvilke konsekvenser får det om man gjør det? Jeg tror elevene lærer selvstendighet av å publisere på nett. Jeg har brukt twitter lite i undervisningssammenheng, men har lyst til å gjøre mer av det.

Så jeg tenker at dette er fokuset mitt til neste år. (Det blir for øvrig et spennende digitalt år som jeg skal skrive mer om seinere. ) Jeg vil at elevene skal få anledning til å publisere mer på nett, jeg vil blir flinkere til å motivere dem å jobbe fokusert med PC, og jeg vil skape en enda mer forutsigbar skolehverdag.

Leseåret 2013

Siden 2012 blei så bra leseår, tenkte jeg å fortsette å lese mye i 2013. Planen var å nå 30 romaner i løpet av året. Med litt småjuks med korte bøker i romjula, nådde jeg målet. I dette innlegget vil jeg oppsummere litt og kåre topp tre av det jeg leste.  Mange av bøkene jeg leser i løpet av et år, er jo knytta til virket mitt som Norsklærer. Jeg vil holde meg oppdatert, og jeg har et stadig pågående prosjekt og en ambisjon om å finne rett bok til rett leser for å få ungdom hekta på bøker. Litt iallfall. Som vanlig har det derfor blitt noen ungdomsbøker i år, eller bøker for unge voksne, er vel mer rett karakteristikk. Jeg oppdaga John Green og hadde stor glede av Looking for Alaska spesielt.

Sommeren bar preg av at jeg pløyde gjennom Jo Nesbøs forfatterskap. Jeg leste Flaggermusmannen i fjor, og fra juni til oktober leste jeg de siste ni. Krimsjangeren vokser på meg altså. Det er ikke lenge siden jeg sa at jeg aldri leste krim. Ifølge det jeg har loggført på bokelskere.no, så har jeg lest 24 krimromaner (og da har jeg sikkert glemt noen). Så jeg kan nok ikke påstå jeg har noen krimaversjon. Det var veldig OK å lese Harry Hole sammenhengende. Jeg irriterte meg litt enkelte ganger over forklaringer på hva som hadde skjedd i forrige bok, men det var jo fordi den forrige var avslutta kun timer før for mitt vedkommende. Jeg gleder meg til å ta fatt på ny krim. Jeg skal lese Jussi Adler Olsen i 2014, har jeg tenkt. Og så må jeg jo lese den neste Nesbøboka som kommer i mars.

Et annet interessant forfatterbekjentskap fra 2013 var Henrik Langeland. Både Verdensmestrene og Hauk og due leste jeg med stor glede. To av mine norske favorittforfattere, Tore Renberg og Nikolaj Frobenius kom med nye bøker som selvsagt ble slukt.

Jeg ser på bokelskere.no at jeg har gitt mye terningkast 4 i år, men noen romaner har pekt seg ut som over gjennomsnittlig. Dette er bøker jeg har lest i år, og altså ikke nødvendigvis nye bøker. Disse lest i 2013 vil jeg anbefale:

• Jakob Ejersbo: Revolution
• For dem som ikke har oppdaga denne forfatteren som dessverre døde ung, har de spennende leseropplevelser i vente. Ejersbos to første i denne trilogien likner ikke noe annet jeg har lest. Jeg likte også godt  å lese denne på dansk. 

• Carl Frode Tiller: Skråninga
• En fryktelig bok egentlig, men veldig veldig velskrevet. Jeg leste Innsirkling- bøkene med stor interesse, og denne romanen holdt definitivt det nivået. Det er spennende når man som leser blir lurt og må gruble over hva som egentlig er reellt, denne boka er slik. 

• Stig Sæterbakken: Ikke forlat meg
• Denne leste jeg på anbefaling fra en elev, en liten og også ganske fæl bok som er skrevet baklengs, den starter med slutten. Det blir også litt som hos Tiller her, ting er ikke slik de ser ut som. Bøker som utfordrer leseren, er interessante. 

• Tore Renberg: Vi ses i morgen
• Hvor kult er det ikke å ha egne spillelister til hver av hovedkarakterene i en roman? Renberg har gitt et supplement til romanen på Wimp. Det var en ny opplevelse å lese og å lytte til musikken som utvida forståelsen og oppfattelsen av karakterene. Det er egentlig en litt sær bok Renberg har skrevet om et lite og spesielt miljø i Stavanger. Men språket og miljøet virker så troverdig, om enn veldig brutalt. Etter å ha blitt litt lei av Jarle Klepp, synes jeg det var godt å lese noe nytt fra Renberg. 

• Henrik Langeland: Verdensmestrene
• Denne synes jeg er i klasse med Saabye Christensens oppveksskildringer. Rammefortellingen med Oddvar Brås stav funker veldig godt, og det er interessante karakterer vi følger i denne boka. Jeg gleder meg til å lese mer av Langeland

Disse forfatterne ønsker jeg å lese  i 2014

• Alice Munro
• Roy Jacobsen (som jeg har et ufortjent (for ham altså) ambivalent forhold til)
• Joyce Carol Oates
• Henrik Langeland (Nå må jeg omsider få lest Francis Meyer og Wonderboy!)
• Jussi Adler Olsen

Mål: 30 romaner i 2014! 

Vi har et holdningsproblem

"Johanne, kan du ikke bare en gang for alle overbevise oss om hvorfor det er lurt å lære nynorsk" spurte en elev meg en norsktime i høst. Vi jobba med språkhistorie, og jeg liker jo utfordringer -så jeg presenterte det jeg tenkte var holdbare og gode argumenter. For å gjøre en lang historie kort, så gikk ikke elevene til pause etter den timen. Diskusjonen ble svært opphetet. Jeg blei kritisert av elevene for å argumentere usaklig, og timen endte med at jeg gjorde en analyse av min egen argumentasjon. Så fikk vi i det minste inn litt retorikk da.. (Jeg hadde både misbrukt etos og argumentert med litt for voldsom patos - så jeg var langt på vei enig i kritikken). Kort sagt - det gikk ikke så bra med den overbevisninga.

Og nå undrer jeg meg - hvorfor blir det så dårlig stemning? Hvorfor blir det sånn kamp? Hva er egentlig nynorsksidemålet sitt problem? I 2006 leverte jeg en hovedfagsoppgave der jeg tok for meg allmennlærerstudenters yrkesetiske og personlige holdninger til det å skulle ut i skolen og undervise i nynorsk som sidemål. Jeg har altså i flere år hatt en teori om at vi har et holdningsproblem når det gjelder sidemålsundervisningen. Men holdningsproblemet ligger nok først og fremst ikke hos læreren, men hos eleven. Og hva gjør vi egentlig med det? (Jeg vil presisere at jeg skriver om nynorsk som sidemål i skolen her, både når jeg bruker begrepene "sidemål" og "nynorsk").

Nynorsk har fremmedspråksstatus
De siste åra har elevene bedt meg om å heller lære dem samisk, et annet fremmedspråk eller mer engelsk i stedet for nynorsk. Nynorsk er lettere enn det de nevner! Påstanden min er at norske elever ikke først og fremst er late, men de har en sterk motstand mot å lære nynorsk. Og jeg mener at denne motstanden er det største hinderet for at de får dette til. Veldig mange elever har dårlig selvtillit når det gjelder nynorsk. Mange mangler både vilje og motivasjon til å jobbe med sidemålet sitt.  Men hvor går det galt? Vi kan legge skylda på enkelte politiske partier, så klart. Vi kan legge skylda på foreldre som ikke liker nynorsk. Men skyldplassering får oss ikke videre. Hvordan kan vi jobbe med dette? Hvordan kan vi motvirke at elevene ser på nynorsk som et fremmedspråk?

Her vil jeg skyte inn at sidemålsaka etter min mening generelt har fått en noe stemoderlig behandling av kunnskapsdepartementet de siste åra. Det at sidemål har blitt trekkfag og at stadig flere skoler får innvilga forsøk med kun én skriftlig karakter i norsk peker på en tendens. For meg ser det ut som om man prøver å gradvis utfase faget sidemål, men på en litt subtil måte. Og da spør jeg: Hva slags holdning skal eleven da sitte igjen med til sidemålet? Når eksamen og egen karakter ikke er nødvendig lenger, så kan man lure på om KD mener at sidemål er nødvendig? Det sendes ut et uheldig holdningssignal som ikke hjelper faget på noe vis.

 Må nynorsk legitimeres?
Hva gjør jeg konkret i norsktimene? Jeg har for lengst slutta å legitimere faget med det at eleven en gang i fjern framtid skal måtte svare på offentlige brev på nynorsk. Vi har utmerkede oversettelsesprogrammer som kan håndtere slikt. Og må vi egentlig legitimere alt? Jeg har prøvd å si til elevene mine at jeg aldri har hatt bruk for det jeg lærte om plateforskyvninger i geografitimene. Det er mye man lærer, som man ikke får direkte bruk for (Men det var altså her jeg blei beskyldt for å være usaklig). Imidlertid er det pussig at elevene krever en legitimering av  det å skulle lære nynorsk i mye større grad enn de krever det i forhold til andre fag. Akkurat nå lærer jeg tyskelevene mine ord om jul på tysk. Jeg vil jo tro at de færreste av dem får bruk for det såfremt de ikke er i et tysktalende land i jula eller vil sende en julehilsen til en tysktalende person de kanskje blir kjent med. Men de stiller ingen spørsmål ved det.

Mine to viktigste argumenter for at vi skal lære begge de norske skriftspråka er a) dannelse og b) bedre og klarere formuleringsevne. Men det selger ikke altså! Vi appellerer ikke til elevenes holdninger ved å forsøke å legitimere faget. Vi treffer heller ikke ved å lese Halldis Moren Vesaas og Tor Jonsson med kraftig innlevelse. Lyrikk ER pent på nynorsk, men lyrikk gjør heller ikke susen .

Veien videre
Det er ikke nok å la alt "det morsomme" foregå på nynorsk - da synes elevene ofte at det morsomme blir kjedelig, nemlig. Jeg har forsøkt å være kreativ, jeg har prøvd  å la elevene skrive mest mulig på nynorsk. Jeg underviser lite i grammatikk. Men jeg har ikke klart å endre en negativ holdning til nynorsk hos en klasse hittil. Og jeg synes at dersom vi skal fortsette å undervise i to skriftspråk, så må vi gjøre noe med dette problemet. For akkurat nå, så er det ganske slitsomt å være både sidemålslærer og sidemålselev, skal jeg si dere!

Jeg leser barnebøker på nynorsk for ungene mine uten å tematisere det språklige - og de reagerer jo ikke. Treåringen går og synger på følgende sangtekst "Lussekatt og peparkake, alle saman skal få smake - for no kjem Lucia her, sjå på kransen som ho ber". Det er verken vanskelig eller håpløst for norsk bokmålsungdom å lese eller å forstå nynorsk. Påstanden min er  at det ikke er så krevende å skrive det heller. Men vi er skikkelig strenge, vi norsklærere. Jeg leste nylig en roman der jeg fant ganske mange nynorskfeil, faktisk. Mange feil jeg ville kommentert med rødstrek og kommentarer som "dobbel bestemming" og "lite samsvar i verbbøyinga".

Kan en løsning være å lempe litt på kravene til nynorsk? Jeg mener når forlagene slipper gjennom "følelse" og "tomhet", hvorfor kan ikke vi norsklærere gjøre det? Den nye rettskrivingsreforma er streng, strengere enn før. Jeg likte personlig bedre at mer var tillatt. Da kunne nynorsk nærme seg østnorsk. Jeg skreiv sjøl "har skrivi" i stedet for "har skrive", og jeg sutrer faktisk over at det ikke er lov lenger. Kunne vi ha konsentrert oss om "jeg", "ikke", "man" og "kvisleis"? Kunne vi luka bort svenske ord, men ellers vært litt greiere? Kan det være en vei?

Jeg drømmer om å ikke møte en motstandsvegg i klasserommet hver gang elevene skal skrive på nynorsk. Men hvordan kan vi rive den veggen? Forslag?