Samarbeidslæring - bruk av spørsmålskort

Lærerlivet er stort sett veldig fint. Jeg stortrives i jobben min! Imidlertid har jo også jeg gode og dårlige dager på jobb. I dag skal jeg fortelle om en god dag på jobben.  Jeg blir nemlig i utrolig godt humør når  elevene jobber så ivrig og engasjert at de glemmer tida.

 Men før jeg forteller om hva som skjedde i klasserommet, så må jeg ta et skritt bakover. Jeg starta å jobbe i skolen i 2002, i Akershus fylkeskommune. På den tida var den en satsing i fylket på samarbeidslæring. Så i løpet av de tre-fire åra jeg jobba der, deltok jeg på ganske mange kurs. Det var kjempeinspirerende og jeg har alltid senere hatt de teknikkene med meg i timene, i varierende grad så klart. De fleste elevene mine blir iallfall godt kjent med instruksen: "Sett dere i grupper på fire og gi hverandre tall fra en til fire."

Men så er det perioder hvor jeg glemmer det litt. Og så er det perioder hvor jeg blir veldig tradisjonell og tenker at det er mye fagstoff som skal gjennomgås - så det er best at jeg foreleser sånn at jeg vet at de har "fått" undervisningen. Jeg har såpass selvinnsikt at jeg vet at disse forelesningene egentlig kun funker når jeg er skikkelig engasjert og klarer å være en god historieforteller samtidig som jeg fatter meg i korthet. Og sånn er det jo ikke alltid. Dermed blir jeg ofte litt skuffa når jeg har "gitt" masse undervisning og ser på tekstene eller prøvene at stoffet neimen ikke blei "overført" denne gangen heller.

Og når man føler at man har kjørt seg fast litt, må man jo bare forsøke å finne gode løsninger. I nettopp denne mørke stunden lyste "Kagan cooperative learning" opp på skolens bibliotek en dag jeg var innom. Mer om Kagan kan dere lese her http://www.kaganonline.com/index.php

Jeg leste og bladde og kasta meg selvsagt over det konkrete.

Situasjon: Tysk siste time torsdag Vg2. Rammebetingelser: Ofte ganske slitne elever, trangt og uryddig klasserom med nokså dårlig inneklima.

Elevene hadde brukt mesteparten av timen til å forberede seg til heldagsprøva som er rundt hjørnet. Jeg hadde gått rundt og veileda. Mange jobba godt, men noen kom aldri i gang. Når det var 20 minutter igjen av timen (kritisk tidspunkt - hvis jeg setter i gang med ny aktivitet da, blir de ofte litt for fort ferdige - og så  må jeg hale ut de siste ti minuttene med et eller annet, eller jeg sender dem tilbake til forrige aktivitet = dårlig slutt på timen. Denne gangen hadde jeg forberedt aktiviteten "Quiz-quiz-trade" som foregår sånn at hver elev får et kort med et spørsmål. Først må han finne svaret på spørsmålet (i denne prosessen kan alle hjelpemidler inkludert å spørre lærer brukes). Så reiser elevene seg og finner en annen elev. Elev A stiller elev B sitt spørsmål - Elev B svarer. Hvis han svarer feil, må elev A hjelpe ham, veilede og gi hint. Når B har svaret eller har forstått svaret på oppgaven, stiller han sitt spørsmål til A. Når de er ferdige, bytter de kort og fortsetter til en annen medelev. Da det var ett minutt igjen av timen (Jeg gjentar - siste time torsdag!), var elevene fremdeles i fullt arbeid med spørsmåla. Denne gangen brukte jeg grammatiske fenomener som "spørsmål" - Hva må du huske på med verbene når du skriver setninger i perfektum? Eksempel: Er hat einen Freund getroffen.

 Forskjellen på aktiviteten her og den som hadde foregått tidligere i timen, var at alle elevene var aktive samtidig. Og alle ble ekspert på sitt kort, og etter hvert stadig nye kort. Denne øvelsen skal jeg bruke mer! I tysk kan jeg lage glosekort. I norsk kan jeg skrive fagspørsmål - kanskje spørsmål knytta til en tekst også. Men spesielt godt egner jo dette seg til fagstoff som skal pugges. Jeg tror også det er lurt at elevene beveger seg litt og snakker med elever de vanligvis ikke snakker så ofte med.

 

Når 21 elever er aktive samtidig helt på slutten av en siste økt, da er jeg godt fornøyd og tenker at jeg har en fin jobb.