Om karakterreduksjon i norskfaget

Denne vårterminen setter jeg ni karakterer på hver av de 30 VG3-elevene mine. Det betyr ikke at de vurderes ni ganger, de vurderes mye mer, fordi jeg også selvsagt driver underveisrespons både på skriftlig og muntlig arbeid. Det er på høy tid å diskutere antall karakterer i norskfaget. Elevene lærer ikke mer av å bli vurdert mange  ganger. Og både lærere og elever blir slitne av jaget etter "å få nok grunnlag".

"Et snedig forsøk på å argumentere for valgfritt sidemål" kaller Noregs Mållag vår skoles henvendelse til UDIR om vår utfordring med nynorsk oversettelsesprogram. Jeg vil forklare hvorfor det absolutt ikke er det, men jeg må starte med å gjøre rede for utfordringen.

I skolesammenheng er plagiat og bruk av oversettelsesprogram to ting som anses som fusk i prøvesammenheng. Det er to vidt forskjellige ting. Plagiat kan som regel påvises, bruk av oversettelsesprogram er mer komplisert å "bevise" bruk av. Når oversettelsesprogrammet kun finnes i nettversjon, er det greit i prøvesammenheng å forhindre bruken av det. Men når det kan lastes ned, byr det på litt større utfordringer. Vi kan selvsagt la elevene skrive for hånd, og det gjør vi. Men det byr igjen på praktiske utfordringer som at de ordbøkene elevene får gratis på skolen, er digitale.

Noe av den store forskjellen mellom ordbøker og digitale oversettere er at oversettelsesprogrammene bøyer ord, og du trenger ikke å vite grunnformen til ordet. Hvis du skal skrive "kjørte" på nynorsk så trenger du ikke å slå opp "køyre" først for så å velge riktig form. Du taster bare inn "kjørte" og får opp "køyrde", enkelt og greit. Så selv bruk av oversettelsesprogrammet til enkeltord er egentlig problematisk. Mange elever tror at det er greit. Men skal jeg sitte og vurdere det arbeidet en maskin har gjort? Skal jeg vurdere elevens evne til å dobbeltsjekke om programmet fungerer godt nok?

Det sagt byr dette programmet selvsagt på mange gode pedagogiske muligheter. Og vi norsklærere bør definitivt ta dette i bruk i undervisninga. Utfordringa er - hva skal vi vurdere? Og hvor går grensa mellom "lovlig"  og "ulovlig" bruk av oversettelsesprogram i vurderingssituasjoner. Skal det være greit på ordnivå? Jeg ønsker en diskusjon om hvordan vi skal forholde oss til det.

Jeg er ikke mot vurdering i sidemål, snarere tvert om. Jeg mener at det å beherske to målformer gjør oss mer språkbevisste og språkkompetente. Men er det hensiktsmessig med to separate karakterer? Forskjellen i det vi vurderer i hovedmålskarakteren og sidemålskarakteren, er kun elevens evne til å uttrykke seg på sidemålet sitt. Elevene skal ellers beherske nøyaktig de samme kompetansemåla, men i to ulike målformer.  Jeg er spent på resultatene av forsøket med en karakter i norsk. Jeg er ikke så sikker på om Noregs Mållag egentlig har noe å frykte. Jeg håper og tror at sidemålsopplæringa også er godt ivaretatt til tross for karakterreduksjon.

Norskfaget bærer preg av mye vurdering, men driver vi nok med vurdering for læring? Jeg tror vi har for lite rom for prosessorientert arbeid og formativ vurdering nettopp fordi vi har tre karakterer å sette. En reduksjon til to mener jeg ville vært en fordel - også for sidemålet. Jeg tror Noregs Mållag må ha litt mer tillit til oss norsklærere. Vi vil ikke sidemålet til livs. Vi vil ikke redusere sidemålet til et valgfag i skolen. Men vi vil ha mer tid til å jobbe hensiktsmessig med sidemålet, vi vil ha mer tid til læring.