Da jeg var 14-15 år fikk vi PC. Bestefar jobba i IBM og skaffa mor og far en "god deal" på en svær sak. Det søstrene mine og jeg brukte denne PCen til, var selvsagt å spille. Vi spilte Snake, Pac Man, Frogger (veldig mye Frogger - dere veit den frosken som skal over veien uten å bli påkjørt av biler) og Golf. (Det der Golfspillet var en tålmodighetsprøve, det var nesten umulig, men vi holdt på likevel).
Så spilte jeg ikke mer før for et par år siden da jeg oppdaga Wordfeud og Candy Crush. Begge spillene ble jeg lei av uten å gidde å lete opp nye. Jeg har tre barn på 10, 8 og snart 5 som spiller blant annet Minecraft og Fifa, men jeg må vel si jeg har bortimot null erfaring. Så dro jeg på NKUL og hadde (som vanlig) meldt meg på foredraget til Gulleplevinnerne. Jeg vurderte faktisk å droppe dette foredraget da jeg hørte at det skulle handle om spill i skolen. Ikke noe for meg, har jeg tenkt! Men så bestemte jeg meg for å høre, og jeg ble altså veldig inspirert!
Hele mandag (2. pinsedag) satt jeg og forsøkte å spille spillet The Stanley Parable. Jeg brukte nesten to timer bare på å finne ut hvordan jeg skulle bevege personen framover og bakover i spillet - til tross for at jeg hadde lest denne artikkelen der det står helt klart og tydelig..
Det gikk uvanlig smått, tiåringen måtte også hjelpe meg litt. Men omsider så jeg poenget med spillet og tenkte at OK - vi prøver.
I dag har vi spilt dataspill i norsktimen. Jeg bevega meg langt utenfor komfortsonen for å si det sånn, her hadde jeg IKKE kontroll. Jeg tenkte at jeg bare må se hva som skjer, og så får jeg koble på en kontekst underveis. Jeg gjorde som skissert i artikkelen over, delte inn i grupper på fire og lot dem spille etter tur. Etter hvert begynte elevene å Google for å teste ut ulike ting. Jeg observerte hvordan de forholdt seg til ulike beskjeder i spillet, når de ble usikre og når de var sikre på hva de skulle gjøre.
Jeg syntes det imidlertid var vanskelig å spontant snakke om spillet som tekst og stille elevene gode spørsmål - rett og slett fordi dette er en uvant tekst for MEG, og jeg merka at jeg trengte mer tid på å fordøye spillet og skape den faglige relevansen. Så timens faglige innhold blei ikke godt nok i mine øyne - i denne omgangen. Men jeg hadde jo egentlig bare greid å spille en bitteliten del av spillet, elevene greide på kort tid å åpne deler av det som jeg ikke hadde sett. Dessuten går det fort når drevne gamere spiller, de "leser" en sånn tekst mye raskere enn andre tekster. Det var jeg faktisk ikke forberedt på.
Jeg synes The Stanley Parable var et interessant og "ufarlig" spill for en voldspyse som meg. Men jeg tror også at det hadde vært en fordel for meg å kjenne bedre til ulike typer rollespill (heter det det? jeg aner jo ikke!) i forkant av dette spillet for å forstå hvordan spillet kommenterer andre spill. Vi dumpa innom Minecraft i dag i TSP, og DET veit jeg jo hvordan ser ut. Det sitter litt inne for meg å bruke tid på dataspill, og jeg trenger definitivt tips!
Så for å konkludere så tror jeg at det kan være greit å bruke tid på å "lese" dataspilltekster, og for elevene kan det være nyttig og interessant å få et annet perspektiv på dataspillet. Jeg tror ikke norsktimen var bortkasta, men jeg veit at jeg må lære mer.
Takk til Aleksander Husøy og Tobias Staaby som inspirerte meg til å teste ut dette!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar