Konferanse om revisjon av norskfaget 7/11 - noen tanker, men ingen oppsummering

Etter dagens konferanse om revisjon av læreplanen i norsk på lærernes hus i Oslo, så tenker jeg litt på framtida til faget og om vurdering - siden det er alt jeg tenker på for tida..

Det snakkes om å slanke faget, men hva skal ut? Ikke den europeiske litteraturen, ikke sammensatte tekster , ikke sidemål… egentlig vil vi ha inn mer grammatikk faktisk, mer om det nordiske språkfellesskapet og mer fokus på tekstarbeid. Jeg er usikker på om dette regnestykket går opp.

Det sagt er det en spennende debatt vi går inn i. Nå i første omgang skal timetallet på yrkesfag opp til debatt.

Forslaget er 2+4+8 eller 4+2+8. Målsetningen er å få til mer yrkesretting av norskfaget. Jeg er i tvil om det er rett å øke timetallet i norskfaget de første to åra, mange av YF-elevene mine ønsker seg ikke MER norsk, men mer rom for yrkesretting, det vil iallfall jeg gjerne ha.

Videre forstår jeg det slik at i arbeidet med en revisjon av den eksisterende læreplanen, ligger en diskusjon om å redusere antallet karakterer i faget. Forslaget går på innføre én karakter med alle tre nåværende disipliner innbakt. Dette er jeg usikker i forhold til. Muntlige og skriftlige ferdigheter er nokså forskjellige i natur. Og i min erfaring som norsklærer, er ofte karakterene her sprikende. En elev kan fint ha fem i norsk muntlig og tre i norsk hovedmål og sidemål. Skal den eleven ha fire i norsk da?

At norsklæreren retter mye, er en kjent sak. Og ja, når vi skal karaktersette tre disipliner på ett fag med fire uketimer, så blir det mye vurdering for elev og for lærer. I dag fikk vi høre leder i Elevorganisasjonen, Andreas Borud, fortelle om det han kalte prøvepress. Det mener han er at elevene alltid har press på seg om at de blir vurdert, alt som presteres i norskfaget teller. Derfor er det ikke rom for å prøve ut sjangre eller eksperimentere med ulike framføringsformer. Norsklæreren må innhente en 6-9 karakterer hver termin i faget for å få nok grunnlag for de tre karakterene.  For å lette på dette, ser jeg at to karakterer iallfall bør være en god løsning. I tillegg må norsklæreren antakelig endre vurderingspraksis noe. Elevene mine etterspør prossessorientert arbeid - de vil ha sjansen til å forbedre en tekst. Kanskje må vi jobbe på en annen måte? Kanskje setter vi for mange karakterer? Kanskje elevene kan fullføre det skriftlige sidemålet på Vg2? En kursdeltaker i dag foreslo å øke timetallet i norsk på SSP til 6+6+6. Da får vi bedre tid og mer ro i faget.  Borud poengterte også at norskfaget er et dannelsesfag og at dannelsen ikke kan vurderes som sådan. Dette er det viktig å huske på. LNUs landskonferanse  til våren skal blant annet handle om dette.

Jeg tenker - tre karakterer i faget gjør at vi stadig styrer med å etablere situasjoner der elevene skal vurderes. Og er dette egentlig vurdering for læring? Eller er det vurdering for karakterer? Er dette vurdering for at læreren skal ha ryggen fri når terminkarakteren skal settes? Må vi vurdere det eleven gjør hele tida? Kan han av og til få lov til å vurdere seg selv også - og uten å få fasiten fra læreren og en karakter slengt tilbake?

Og nå beveger jeg meg unna det som egentlig var tema for konferansen i dag, men dette med vurdering er så viktig, og uavhengig av antall karakterer mener jeg det er noe vi kan ta tak i her og nå.

Og jeg tenker at vi må snakke med elevene om dette, om vurdering, om norskfaget, om hva som skal læres og hvorfor og hvordan. Og før jeg skriver meg mer ut på viddene her, så avslutter jeg bloggposten og  formulerer heller en ny post om mulige skisser til gjennomføring av vurdering i norskfaget som kanskje kan gi bedre læring.