Hvordan bli en leser?

I arbeidet mitt som norsklærer har vi ofte bokprosjekt - alle elevene skal lese en roman. Jeg varierer mellom å la dem velge mellom 5-6, eller at de kan velge fritt. En sjelden gang leser vi alle samme bok - men det er skummelt. For da må jeg finne noe som fenger de fleste. To ganger har jeg i samarbeid med kollegaer latt hele klasser lese Latours katalog av Nikolaj Frobenius. Det har vært suksess - men den er både spennende, morbid og ekkel. Litt som en skrekkfilm. Så den er lett å bli revet inn i. Og den skaper mange spennende diskusjoner. For noen elever (18-åringer, altså) er den for sterk kost også.

Men jeg tror jeg aldri har opplevd at samtlige elever i en klasse faktisk har lest boka de skal, det være seg felles bok eller valgt bok. Og selv med all verdens tid. Og ingen elever har ment at Latours katalog er kjedelig, men noen er lesere, mens andre ikke er det. Det er alltid et par elever som mumlende innrømmer at nei, de kom vel aldri til slutten akkurat.

Sjøl har jeg alltid vært glad i å lese, jeg har lest mye og leser mye fortsatt. Søstrene mine (som blei like mye lest for, som er vokst opp i samme bokyllefylte hjem med samme oppdragelse og stadig lesende foreldre) leser ikke så mye som meg. Nå er jeg sjøl mor til en gutt som er i startgropa hva leseferdigheter angår. Men jeg ønsker meg jo at han skal like å lese bøker. Bøker er det nok av her i huset, vi har bokhyller i tre-fire rom, er stadig på biblioteket med ungene. Det har vi vært siden han var 2 år. Og han ser oss ofte lese (Ifølge denne artikkelen er lesende fedre viktig forbilde for sønnene sine). Som sønn av norsklærer og med tre lærerbesteforeldre (hehe), så mangler det ikke akkurat på grunnlaget for at han skal bli glad i å lese. Men er det nok? Han er jo gutt. Det i seg selv er jo nok til å rive beina under grunnlaget her ifølge forskning om romanlesing og kjønn. (Og ja, det er ofte gutter som ikke fullfører romanene på skolen)

Den tidligere refererte Dagbladartikkelen av Arne Svingen lister opp noen tips til hvordan gutter skal bli mer interessert i bøker. Og jeg tror han har noen veldig gode poeng. Gutteperspektivet tror jeg er vesentlig - og det at bøkene bør være ferske, iallfall dialogen. Det å velge ut bøker som egner seg for gutter på videregående, er ikke bare enkelt. Jeg føler meg ikke alltid som en så troverdig rådgiver som kvinnelig lærer i tredveåra. Skal jeg liksom vite hva de liker å lese? Jeg tenker at uansett er det sjelden for seint å bli en leser. Selv for de som er 17 år og egentlig aldri har fullført en roman. Det gjelder å finne en port inn i bøkenes verden, og jeg tror mengdetrening er viktig her. For en som ikke er vant til å lese side opp og side ned i en time eller to om gangen, så er det omtrent uoverkommelig med en hel roman. Og det at læreren sier at boka er god, er IKKE en garanti for at du synes det, snarere tvert om. Jeg tror mer på at elevene må anbefale hverandre bøker - du tror mer på det kompisen sier er bra.

Jeg tror på differensiering og kartlegging av leseferdigheter av elevene. For noen er krav om roman i første omgang for høyt. Og vi som norsklærere bør nok tillate "dårligere" litteratur i klasserommet - iallfall for enkelte elever. Mens andre igjen trenger noe å strekke seg etter. Det er ikke for alle å lese Kafka (selv om jeg faktisk har dratt elever gjennom novella I straffekolonien en gang med stort hell. Den skapte en kjempespennende etikkdebatt).

Sida www.bokmerker.org tror jeg er en side med relevante boktips for unge. Men igjen, for lesende unge. Det er de som ikke leser fra før av som det er litt vanskelig å få tak på. På skolen vår i år har det vært et spennende prosjekt på gang: Lese for å mekke, slike prosjekter trenger vi fler av!

Det handlar ikkje om sidemål!

Finn Erik Vinje skriv om at norsklærarane endelig byrjar å "røre på seg" . Han siktar naturligvis til oppropet mot skriftlig sidemålsstil der 600 norsklærarar frå 93 ulike skular har skrive under. Men eg vil så gjerne presisere igjen - dette handlar ikkje om sidemål, det handlar om nynorsken. Det er nynorsken folk meiner er unyttig. Eg vil at vi skal kalle ein spade for ein spade her. I innlegget mitt under skriv eg at vi burde avskaffe omgrepet "sidemål", men før det blir slik eg ønskjer - så vil eg vise til denne sida med 18 argument for skriftlig nynorsk sidemålsopplæring. Ikkje alle argumenta er like gode - men eg vil gjerne sitere tre av dei som verkelig er relevante:

"Du aukar ordtilfanget ditt med å læra to skriftmål. Dei fleste orda i nynorsk kan du òg bruka i bokmål.

Å læra å skriva nynorsk gjer det lettare å forstå og lesa bøker på nynorsk. Breid tileigning av målet er viktig.

Setningslære. Nynorsken øver elevane opp i å skriva stuttare og meir oversynlege setningar. Det hjelper dei òg til å skriva eit betre bokmål."

Vinje skriv at elevane gløymer at det heiter "å vere" frå den eine dagen til den andre. Det er mykje vi lærer som vi gløymer frå ein dag til ein annan, men ofte kjem vi på det viss vi får bruk for det. Og "bruk for"-argumentasjonen med nynorsken, er det uansett ikkje mykje vits å snakke om. Noen får bruk for det, men dei fleste ikkje. Eg har hatt lite bruk for kunnskapen om bergartar etter eg vart vaksen, men eg er ikkje sur for å ha lært det.

I 2006 skreiv eg ei hovudfagsavhandling om lærarskulestudentar og haldningar til nynorsk som sidemål i skulen. Eg blir litt trist av dette oppropet, kva gjør det med elevane sine haldningar? Nynorsken har ein plass i opplæringa framleis, etter mi meining. Men dei som meiner det motsette, bør seie det rett ut - det er nynorsken folk vil "til livs", ikkje sidemålet.

Problemet med sidemål.

Et helt år har gått siden forrige innlegg. Grunnen til det er at jeg har vært hjemme i permisjon med det tredje barnet mitt. Jeg har hatt et kjempekoselig år sammen med henne, men nå er vi klare for jobb og barnehage igjen : )

Så leser jeg altså i avisene at lærere har skrevet under opprop mot sidemålsstilen, Sylfest Lomheim foreslår en karakter i norsk og elevene - de er som vanlig sinte på nynorsken. Det pleier å ulme litt på denne tiden av året, har jeg funnet ut. Men jeg tenker at sidemålets problem egentlig er at det nettopp er et sidemål. Jeg skulle ønske vi kunne slutte å snakke om sidemål og hovedmål. I ordet "sidemål" ligger jo noe sekundært. Og i og med at nynorsk er sidemål for de fleste elevene, så er det nynorsken som blir sekundær- slik er det jo. Jeg synes det er viktig å lære begge disse to skriftspråkene, og jeg synes det er nyttig å lære å skrive dem. Vi har to likestilte skriftspråk i Norge og begge skal beherskes. Tenk om vi kunne unngå å tenke "hovedmål" og "sidemål" - men bokmål og nynorsk i stedet.

Jeg ønsker meg én karakter i norskfaget - en karakter som skal måle ferdigheter i nynorsk, bokmål og gjerne også muntlig. (Det er jo en annen diskusjon). Jeg ønsker meg at tekster på begge målformer skal danne karaktergrunnlag for elevene. Jeg ønsker meg at "sidemålseksamen" skal utgå, at elevene skal få velge målform sjøl - og at på den todelte eksamenen skal den ene delen besvares på nynorsk, den andre på bokmål. Men elevene kan velge hvilken de skal besvare på hvilken målform. Jeg vil ha bort "sidemål" og løfte nynorsk mer fram i norskfaget. Jeg tror virkelig på at det å beherske to nokså like skriftspråk gjør nordmenn mer bevisste på språklige nyanser. Jeg tror det har en klar overføringsverdi til andre språk å kunne uttrykke seg på både bokmål og nynorsk. Jeg synes nynorsken skal ha en plass i norskfaget i framtida også.