tirsdag 10. desember 2013

Vi har et holdningsproblem

"Johanne, kan du ikke bare en gang for alle overbevise oss om hvorfor det er lurt å lære nynorsk" spurte en elev meg en norsktime i høst. Vi jobba med språkhistorie, og jeg liker jo utfordringer -så jeg presenterte det jeg tenkte var holdbare og gode argumenter. For å gjøre en lang historie kort, så gikk ikke elevene til pause etter den timen. Diskusjonen ble svært opphetet. Jeg blei kritisert av elevene for å argumentere usaklig, og timen endte med at jeg gjorde en analyse av min egen argumentasjon. Så fikk vi i det minste inn litt retorikk da.. (Jeg hadde både misbrukt etos og argumentert med litt for voldsom patos - så jeg var langt på vei enig i kritikken). Kort sagt - det gikk ikke så bra med den overbevisninga.

Og nå undrer jeg meg - hvorfor blir det så dårlig stemning? Hvorfor blir det sånn kamp? Hva er egentlig nynorsksidemålet sitt problem? I 2006 leverte jeg en hovedfagsoppgave der jeg tok for meg allmennlærerstudenters yrkesetiske og personlige holdninger til det å skulle ut i skolen og undervise i nynorsk som sidemål. Jeg har altså i flere år hatt en teori om at vi har et holdningsproblem når det gjelder sidemålsundervisningen. Men holdningsproblemet ligger nok først og fremst ikke hos læreren, men hos eleven. Og hva gjør vi egentlig med det? (Jeg vil presisere at jeg skriver om nynorsk som sidemål i skolen her, både når jeg bruker begrepene "sidemål" og "nynorsk").

Nynorsk har fremmedspråksstatus
De siste åra har elevene bedt meg om å heller lære dem samisk, et annet fremmedspråk eller mer engelsk i stedet for nynorsk. Nynorsk er lettere enn det de nevner! Påstanden min er at norske elever ikke først og fremst er late, men de har en sterk motstand mot å lære nynorsk. Og jeg mener at denne motstanden er det største hinderet for at de får dette til. Veldig mange elever har dårlig selvtillit når det gjelder nynorsk. Mange mangler både vilje og motivasjon til å jobbe med sidemålet sitt.  Men hvor går det galt? Vi kan legge skylda på enkelte politiske partier, så klart. Vi kan legge skylda på foreldre som ikke liker nynorsk. Men skyldplassering får oss ikke videre. Hvordan kan vi jobbe med dette? Hvordan kan vi motvirke at elevene ser på nynorsk som et fremmedspråk?

Her vil jeg skyte inn at sidemålsaka etter min mening generelt har fått en noe stemoderlig behandling av kunnskapsdepartementet de siste åra. Det at sidemål har blitt trekkfag og at stadig flere skoler får innvilga forsøk med kun én skriftlig karakter i norsk peker på en tendens. For meg ser det ut som om man prøver å gradvis utfase faget sidemål, men på en litt subtil måte. Og da spør jeg: Hva slags holdning skal eleven da sitte igjen med til sidemålet? Når eksamen og egen karakter ikke er nødvendig lenger, så kan man lure på om KD mener at sidemål er nødvendig? Det sendes ut et uheldig holdningssignal som ikke hjelper faget på noe vis.

 Må nynorsk legitimeres?
Hva gjør jeg konkret i norsktimene? Jeg har for lengst slutta å legitimere faget med det at eleven en gang i fjern framtid skal måtte svare på offentlige brev på nynorsk. Vi har utmerkede oversettelsesprogrammer som kan håndtere slikt. Og må vi egentlig legitimere alt? Jeg har prøvd å si til elevene mine at jeg aldri har hatt bruk for det jeg lærte om plateforskyvninger i geografitimene. Det er mye man lærer, som man ikke får direkte bruk for (Men det var altså her jeg blei beskyldt for å være usaklig). Imidlertid er det pussig at elevene krever en legitimering av  det å skulle lære nynorsk i mye større grad enn de krever det i forhold til andre fag. Akkurat nå lærer jeg tyskelevene mine ord om jul på tysk. Jeg vil jo tro at de færreste av dem får bruk for det såfremt de ikke er i et tysktalende land i jula eller vil sende en julehilsen til en tysktalende person de kanskje blir kjent med. Men de stiller ingen spørsmål ved det.

Mine to viktigste argumenter for at vi skal lære begge de norske skriftspråka er a) dannelse og b) bedre og klarere formuleringsevne. Men det selger ikke altså! Vi appellerer ikke til elevenes holdninger ved å forsøke å legitimere faget. Vi treffer heller ikke ved å lese Halldis Moren Vesaas og Tor Jonsson med kraftig innlevelse. Lyrikk ER pent på nynorsk, men lyrikk gjør heller ikke susen .

Veien videre
Det er ikke nok å la alt "det morsomme" foregå på nynorsk - da synes elevene ofte at det morsomme blir kjedelig, nemlig. Jeg har forsøkt å være kreativ, jeg har prøvd  å la elevene skrive mest mulig på nynorsk. Jeg underviser lite i grammatikk. Men jeg har ikke klart å endre en negativ holdning til nynorsk hos en klasse hittil. Og jeg synes at dersom vi skal fortsette å undervise i to skriftspråk, så må vi gjøre noe med dette problemet. For akkurat nå, så er det ganske slitsomt å være både sidemålslærer og sidemålselev, skal jeg si dere!

Jeg leser barnebøker på nynorsk for ungene mine uten å tematisere det språklige - og de reagerer jo ikke. Treåringen går og synger på følgende sangtekst "Lussekatt og peparkake, alle saman skal få smake - for no kjem Lucia her, sjå på kransen som ho ber". Det er verken vanskelig eller håpløst for norsk bokmålsungdom å lese eller å forstå nynorsk. Påstanden min er  at det ikke er så krevende å skrive det heller. Men vi er skikkelig strenge, vi norsklærere. Jeg leste nylig en roman der jeg fant ganske mange nynorskfeil, faktisk. Mange feil jeg ville kommentert med rødstrek og kommentarer som "dobbel bestemming" og "lite samsvar i verbbøyinga".

Kan en løsning være å lempe litt på kravene til nynorsk? Jeg mener når forlagene slipper gjennom "følelse" og "tomhet", hvorfor kan ikke vi norsklærere gjøre det? Den nye rettskrivingsreforma er streng, strengere enn før. Jeg likte personlig bedre at mer var tillatt. Da kunne nynorsk nærme seg østnorsk. Jeg skreiv sjøl "har skrivi" i stedet for "har skrive", og jeg sutrer faktisk over at det ikke er lov lenger. Kunne vi ha konsentrert oss om "jeg", "ikke", "man" og "kvisleis"? Kunne vi luka bort svenske ord, men ellers vært litt greiere? Kan det være en vei?

Jeg drømmer om å ikke møte en motstandsvegg i klasserommet hver gang elevene skal skrive på nynorsk. Men hvordan kan vi rive den veggen? Forslag?





2 kommentarer:

  1. Eg skal ikkje påstå at eg nokonsinne har vore den som må stå framfor ein ung og naiv klasse med djupt inngrodde, anti-nynorske haldningar, og prøva å forklara «kvifor i all verda dei må læra nynorsk», men eg har jo sett det skje i oppvoksteren min. Eg var nemleg ein del av den klassen, ein gong i tida.

    Og eg vil seia deg kva eg skulle ønskja at norsklærarinna mi hadde sagt i 2004, og kva eg trur er eit ganske vasstett argument:

    «Vi lærer nynorsk i norskfaget fordi nynorsk er norsk.»

    Argumentet mot dette er at nynorsk er ein «fagleg irrelevant» del av norsk, men det samsvarar jo ikkje med røynda. Elevane som ikkje oppnår tilstrekkeleg kompetanse om nynorsk, manglar sentrale byggjesteinar når dei skal 1) forstå det norske språket historisk, 2) taka del i det norske språket i notida, og 3) føra det norske språket vidare i framtida. Og det er nettopp det norskfaget skal hindra.

    Noreg er eitt samla rike, men vi har ein historisk sterk, kulturelt unik tradisjon for å bruka to målformer. Målformene krigar ikkje, men dei samarbeider. Dei utgjer det samla norske skriftspråket, som er eineståande i verda.

    Svara mine vil sikkert ikkje gjera alle glade. Kanskje gjer svara mine ingen glade. Men dei er iallfall forklaringa på kvifor-et. Og motstanden mot nynorsk som sidemål er rett og slett ei byrd som lærarane i norskfaget må bera. Der får du all samhugen min.

    Til slutt vil eg seia at eg ikkje trur det er negativt at elevane er kritiske til kva som skjer på skulen. Engasjementet til elevane er veldig viktig, for det er tross alt dei som ein dag skal taka alle avgjerdene. Språkutviklinga i framtida vil vera enormt interessant.

    SvarSlett
  2. Jeg er enig i at norsk er nynorsk. Jeg pleier alltid når jeg gjennomgår språk på 1800-tallet å skissere språksituasjonen i 1814 for elevene. Så lar jeg dem selv komme fram til hvordan de ville gått fram til å gjøre språket "norskt". Alltid er det flertall for Aasens plan. Så ja, jeg legitimerer nynorsk på den måten.

    Men jeg er ikke enig i at sidemål er en byrd vi må bære - jeg mener vi må videre. Jeg mener vi må gjøre et holdningsløft. Og jeg vil så gjerne drøfte HVA vi kan gjøre?

    Språklig engasjement er flott - men når motstanden hindrer læring, har vi et problem.

    SvarSlett